DEN STØRSTE FEILEN ER Å GI OPP!!

Du kan tenke deg at du setter deg et mål. Et veldig stort et. Du setter i gong med å nå det målet, men litt etter litt gir du deg på det for det er håpløst, mister motivasjonen til å gjøre det du skal får å nå målet. og du tenker : " DETTE KLARER JEG IKKE!" 

STOOOOOOOOOPP!!!
Dette er den største feilen en kan gjøre. Feilen er Å GI OPP. Denne feilen får oss til å føle at vi er ikke sterk fysisk eller psykisk, mangel på selvtillit og for lite viljestyrke. Vist en har følt seg som er taper fra før en begynte å prøve, men feilet.  Så da må er en virkelig en taper. Men det kan du gjør noe med det. For det er ikke kroppen som sier at dette klare en ikke, men det er opp i hodet. For det er opp i hodet at psyken må endres, vist en skal må det . SENEST I GÅR gjennomførte "30days fitness challengs" nivå 1. For jeg har psyket meg selv opp i hodet for at JEG SKAL FÅ DET TIL OG JEG NEKTER OG GI MEG. Og jeg har stått på å trenet som bare juling, og kjente på kroppen at dette var godt. Jeg har så mye mer energi, får mer muskeler, og stramme huden enda litt mer. vekten har gått opp og ned, men på vei nedover. Jeg satte meg en et ganske stort mål, og det er å gå ned 18kg og komme meg inni bunaden min til 20mai. Nå har jeg 14kg igjen å miste til den tid.  Jeg har så lyst å komme meg inni bunaden min uten å føle at jeg har på meg en korsett, og det er umulig å sy den ut på grunn av alderen på bunaden. For den arvet jeg fra farmora mi.<3 Og jeg elsker å gå i bunad. så jeg håper på at jeg skal greie å komme meg inni den til den tid og den skal passe perfekt!
 

Så lær dere å ikke å gi opp. selv om det kan være en veldig hard vei, men kjør på. hva kan du tape på vist du endelig oppnår noe? du taper ingenting, for du vinner ved å oppnå målet. 
 

Er det vanskelig å oppnå et mål? lag et stort et, men del opp målet. for eks: gå ned 5kg innen en  måned, neste gå ned 5 kg til osv. 
NO pain No gain! sHUT UP AND TRAIN! 

- <3

trening og kosthold endringer de siste måneden

Hei og hoppsann!  
Her er jeg ikke så ofte, men jeg har hatt grunn til det. I ca over 30 dager har jeg prøvd å endre kostholdet mitt og begynt å trene.  Det hjalp en god del at jeg har kronisk hull i tennene mine, og må holde meg langt unna sukker eller bruke fornuft sa tannlegen min.  Men jeg som er veldig til en søt-tann, er veldig glad i det søte. Men det er vanskelig å finne et hvert som uten sukker.  Så det har gått mest i frukt og grønnsaker. eller har jeg erstattet sukker med sukrin. 
 

Jeg har trent i 30 dag ++, ved bruk av appen "30days fitness challengs" og "30days cardio challeng". Jeg har glemt å ta tatt før bilde av meg selv, men jeg ser resultat på meg selv. Det har vært mye styrke trening, så vekta går ned, men muskler får jeg. JEg har endret tankegangen, og kjørt på med treningen. Og jeg har ikkje gått glipp av en eneste dag heller. Jeg vart litt bekyrmet her en annen dag, der jeg vart veldig dårlig når jeg trente hardt  og hadde drukke MYE vann den dagen og spist MYE til middag. Da måtte jeg legge meg ned på litt, så fikk jeg komme meg til igjen og kjørte på med resten av øvelsene. 

for par uker siden tok jeg å fjernet en visdomtann(den siste) og har hatt smerter i skjeven lenge i ettertid pga av den vart trakk ganske nær hovednerven. så det og har forstyrret treningen og kostholdet litte grand. Også fikk jeg fjernet fløflekk ,som jeg har på min høgre pupp i kløfta. Jeg fikk svar tilbake at det var ikke noe kreft i den fløflekken. Så det er nå en gladnyhet.  

jeg har nå drivet med å spille på mobilen, men jeg har knapt spilt noe på mobilen etter jeg begynte å trene, ofte jeg ser etter motivasjonen til trening og ete sunt i gjennom "Pintrest". jeg er nesten stolt av meg selv. Men jeg kjøpte sims4 her for litt siden. Men da ofte jeg belønner meg selv med å trene først , før jeg spiller noe eller åpner pcen.

Jeg har omtrent budd med kjæresten min det siste måned også. Jeg syns at jeg har bedre rutiner her enn det jeg har hjemme med foreldrene mine. husker og pusser tenner, og passer bedre på meg selv med å ete sunt. 

JEg syns jeg burde bli bedre å blogge mer. 

Å bryte vaner!

De siste 2-3 ukene har jeg forandret litt på hverdagen min. Eller for 3 uker siden lå jeg rett ut med mye ting som ballet seg opp på. Der med forkjølelse, opphovne ene lymfekjertelen, og bakterier rundt den høgre visdomtann. Redusert gapefunksjon og hadde det bare vondt i hele meg, så da var jeg ikke på jobb den uka. 
Men siden nyttår har jeg prøvd og holdt meg unna brus og godteri. For jeg hadde en følelse på at tannlegen kom til å si noe om tennene mine, og at han kom til å anbefale meg til å kutte ut sukker. "Bruk fornuft når det gjelder sukker."sa tannlegen når jeg var der for 11 dager siden. 

Og jeg har tenkt i ettertid, om at det hadde vært supert og finne noe som ikke holdt sukker og har hatt en slikt kosthold. Det har jeg leit meg både grønn og blå på hele styret. Jeg syns det er mange oppskrifter som er "vanskelige", ikke at det ser vanskelig ut å lage, men det og få tak i varene til de fleste oppskrifter jeg har sett. 
 

Det har vært mye tenking i  det siste dagene, for jeg har vært flink til å trene og ete sunt. JEG HAR HOPPET UT AV KOMFORTSONEN MIN. BOKSTAVELIGTALT.  Jeg har prøvd ørten tusen millioner gonger på å begynne og trene, ete sunt og slikt, også har jeg bare gitt opp.  Men nå syns det er såååå deilig å trene. Forbud mot sukker, og telle kalorier som f***. Ved hjelp av apper som jeg har lastet ned på mobilen min, har det gjort det enkelt å leve i hverdagen. Jeg tru og at det har hjelpt også på mye flere ting. Slik som bland annet : Å slutte med snus, endre tankegang, og finne motivasjon.

1.Slutte og snuse
I dag har jeg vært uten snus i 69dager, og jeg kan si at jeg liker å bruke appen Slutta. Der viser den nøyaktig hvor mange dager, timer og sekunder du har vært uten snus eller røyk. Du kan gå på innstillinger, der slik at du får opp på hvor mye du sparer på, hvor mange du har latt være å tatt. Der er også gode tips og råd på hva du skal gjøre når du får lyst til å ta deg en snus eller røyk. 

2. Endre tankegang
"Dette greie jeg ikke å fullføre."  "Dette gjør så vondt." Jeg sier bare vekk med alt negativteten og tenk heller positivt. "Dette skal jeg klare." Det er ikke enkelt, men om man prøve mange nok ganger, skal det nok gå inn. OG jeg syns det gjør så godt å trene for å bli kvitt med litt stress. Det gjør så godt. 

3. Finne motivasjon
Det er bare å leite på hele internettet ; Instagram, google, facebook, google play(appstore) og pinterest. Jeg har bladd opp og ned på Pinterest når det gjelde sunne matoppskrifter og trening.  OG jeg har lastet ned noen apper, som Iforms kostdagbok (hjelper på å telle kalorier og føre til aktivitet), 30days fitness challengs (treningsutfordning på 30 dager for full kropp, armer,bein, rumpe og mage.) Også senest i natt så lastet jeg ned Lifelog. Og det er bare genialt. Det fanger opp hvor du bruker mobilen, og leser av om du kjøre bil, går, springe, sykler, er på sosiale medier osv. Og på denne appen kommer med utfordringer slik som : "gå 5000skritt på 24timer"  " gå 5000 skritt på 6timer".  Der er mye mer spennende å finne på nett. 

Men jeg tenker på om at vist vi aldri kommer ut av komfortsonen vår,

vil vi aldri kunne tørre å ta utfordringer på strak arm.

Vi vil heller ikke ha det godt med oss selv om vi ikke tør å utfordre oss selv i noe som helst. 


 

tannhygiene

Her kommer det er veldig ærlig innlegg, jeg håper ikke andre kan klare seg og snu seg før de havner i fellen slik som meg. Jeg, har slurvet med tannpussen dei siste 10årene mine av livet mitt. Jeg har vært hos tannlegen i ny og ne i mange år og borret hull ettter hull, der jeg har mistet tellingen på dette. Men jeg ville ha tippet over 100 hull som jeg har ordnet. Og de siste månedene har jeg vært hos tannlegen og trekt en visdomtann, og fått en krone på en jeksel.

Jeg var med tannlegen i går( den nye tannlegen som jeg har gått til de siste 4gangene). Jeg hadde mistet en fylling på en tann også hadde han plan om å ta å se på et av hullene. Jeg har masse små hull, og jeg har hørt de siste gangene jeg har vært der. "Det ser ut som det er kronisk, eller det holder på å bli eller har vært det lenge." har tannlegen sagt til tannpleieren. Men jeg fikk dommen i går. Det er kronisk karius, og det er takket for alle dei kveldene jeg har bare glemt tannpuss eller ikke brydd meg så mye med det i det store og det hele. Tannlegen som jeg går til, har i grunnen ikke sett til maken på hvordan tennene mine ser ut. "Det ser ut som et lappeteppe!" har han sagt. Tannlegen har sagt at det er bare en jævlig stor løgn dette med å borre når det er hull i tennene. Tannlegene greie ikke å fikse, men dei legger på midlertidige løsninger slik at det skal plage mindre. Men heldigvis for min del har jeg små hull med kronisk karius, men det har vært der en god stund så de har stoppet utviklingen sin. 

MEN JEG HAR FÅTT VELDIG STRENGE BESKJED!

BRUK TANNTRÅD OG FLUOR!

For tennene skal vare livet ut. 

Så det er et ønske i fra meg; uansett hvem du er og hvem som er dine nærmeste, små og store,

IKKE hopp over en tannpuss! 
 

Lærdom i fra fortida:løp fra den eller lær i fra den



Han fortelle oss klokt han Rafiki. Det gjør han. Det har han lært meg og. Til tross for at fortiden var smertefulle og tøffe, så må man løpe i fra fortiden eller lære noe av den. Der jeg først velgte å løpe i fra den, og det gav meg angst. Jeg måtte være mer på vakt og kunne se bak om dørene, par gonger ekstra over skulder om jeg gikk på gaten og var livredde at eksen skulle komme å banke meg ut av det blå. Jeg hadde det tøft nedbrutt både fysisk og psykisk, men verst psykiske har det vært mer plaget av. Psykiske arr setter seg hardere i kroppen enn fysiske. Jeg greidde å vane meg av dette folk kunne legge hand på halsen min(ikke for å kvele meg, men bare la håndflaten på siden av halsen). Men de psykiske problemene tok lenger tid dessverre. Jeg ble kalt det ene og det andre og mye stygt, manipulert på mange måter. Han kalte meg så mye stygt og bryt meg langt ned. Jeg var helt ned på bunnen, ødelagt inni meg. Men jeg kom meg ut av dette helvete. Da følgte stemmen hans inni hodet mitt, og det følgte meg i 5år etter veien. Men det begynte å toppe seg for snart 3år siden. Jeg hadde sambuer på denne tiden og gikk å maste på å få unger med han. Men han sa titt og ofte at han skulle leve livet og han var IKKE klar for noe unge da. Og stemma inni hodet fortalte meg at jeg var ikke familie-materiale og jeg heller var mer puledukke. Dette forsetter fram til påsken for 2år siden og da min eks-sambuer gjorde det slutt med meg. Da raknet hele meg. Stemma herjet enda verre enn før og tok kontroll over alt. Jeg mistet helt kontroll på livet, og jeg ga opp alt. Jeg sto på et punkt der jeg viste ikke hva jeg ville videre i livet, hva jeg skulle gjøre av meg, skulle jeg være der eller skulle jeg flytte. Omsider fikk jeg jobb og flyttet hjem på kjente trakter, da klarte jeg etterhvert og fikk samle tankene og sortere de enda mer at jeg endelig fikk grep på livet igjen. Endelig for nesten 1år siden fikk jeg ut stemma for godt. Ingen til å gjøre meg til skade psykisk inni meg. Endelig, så kunne jeg føle meg fri.

Jeg tok enkle grep: 1. Hva vil jeg med livet mitt? Jeg vil gjennomføre familie-drømmen som jeg har alltid ønsket meg.

 2. Hva må jeg endre på for at jeg skal ha det godt? Ikke forhast med noen og ikke kast meg selv som et sex-objekt til mannfolk(brukte sex for å dempe smertene og stresset i kroppen min)

3. Hva må jeg gjøre? VÆRE STRENGE MED MEG selv! 

Gå i gjennom det man har vært igjennom og lære i fra det som hjelpe deg i fremtiden. Beste er å lære i fra det 

11.01.2017

Hei og hoppsann alle sammen og hallo til 2017!

Er det noen som planlegger eller har planlagt hvordan dette året skal bringe? Eller hva du skal gjennomføre eller fullføre før dette året er over? Og ikke minst det dei små/store utfordringer/hendelser som dukker opp ikke planlagt, om det skal gjennomføres uansett om det ikke var planen alikevel?!

Jeg har ikke planlagt så mye, men tar en ting om gangen. Jeg har en del ting som jeg har lyst å gjøre som jeg har lyst å gjøre igjen og har lyst å prøve som jeg aldri har prøvd ut før.

Her blandt annet jeg har lyst å gjøre før dette året er over, er:

#dra til syden

#dra på country-festivala

#flytte inn med kjæresten min

#ta en del i oppussingen i huset til kjæresten min

#ha et fantastisk år sammen med kjæresten min 

#bli flinkere til å være sosial med nye og gamle kjente

#holde ut dette året snusfri (har vært snusfri i 47dager)

#minst å gå på et fjelltopp i dette året

Men det er viktig å ikke sette opp for mange og store mål å gjennomføre, for det kan bli vanskelig å gjennomføre. Men det kan hjelpe å sette eitt stort mål, men ha mindre etapper for å nå målet med babyskritt. 



 

Hvordan skal ditt år bli?

tannlegedag!

I dag har det vært en lang dag med først en dårlig natt med søvn. Der jeg sov først i fra halv 3 på natten til kl5:50. Men jeg bruker å være så veldig effektive på jobb når jeg har sovet lite. Da går jeg hele tiden og passer på at jeg har noe å gjøre på, i stedet for å sitte meg ned også sovner jeg. Så jeg jobbet meg gjennom dagvakten min fram til kl 14:00. Da var det å kjøre 45 minutter for å komme seg til tannlegen. OG LÅG I TANNLEGESTOLEN I 1 OG HALV TIME!! 

Helt ærlig har jeg ikke vært noe flink til å pusse tennene mine, men jeg har vært veldig flinke etter jeg begynte å holde på med kjæresten min. Men er man dårlig til å pusse tennene sine og ikke gjøre det skikkelig, vil hullene komme igjen og igjen. og det som tannlegen min sa at han får høre stadig vekk at tannlegene ikke gjør jobben sin "skikkelig" når fyllingene detter ut eller tenner som knekker. Der det er en tann som er bra, men når det blir flere hull i fra flere sider av tanna og etter flere borringer og fyllinger så er tanna i elendige tilstand. Og tannlegen min har ikke sett så elendig tann en så unge person som meg. Så min 12års-jekselen min oppe til høgre side har fått en midlertidig krone, der jeg skal en krone på tanna etter nyttår. I same slengen i dag trakk vi og visdomtanna som var bakom jekselen som fikk midlertidig krone. Og munnhulen min er så liten at det blir fort trangt når visdomtennene har kommet frem. Jeg har tidligere fjernet 2, og har tatt den tredje i dag. OG jeg merker veldig godt at det vart veldig romslig oppe på den siden der, men greie ikke å si om at det godt når det er vondt enda. 



i grunnen skulle vi bruke visdomtanna til å ersatte jekselen min, men tannlegen så i dag at visdomtanna har fått seg ett hull og den var dype. Så derfor trekte han den. 

2016 snart ferdig, hello 2017?

Hei og hoppsann folkens, nå er det snart jul igjen.

Hehe, jeg er ikke flink til å huske at jeg har en blogg, men har hatt en del ting å gjøre de siste ukene. Som sagt har jeg hatt eksamen i matematikk som jeg ikke enda har fått noe svar om enda. Og med matematikken som jeg har jobbet hardt med siden i sommer(juli).  Flere årsaker for at jeg ville ta matte 2PY var å få vekk studielånet mitt og få generell studiekompetanse, så det kan hende lånekassen betaler meg tilbake til neste høst også. 

Men i de siste tiden har jeg tenkt på hva jeg har fått ut av dette året 2016.

 Hva ting har jeg opplevd i 2016 som gjør at dette året er merkeverdig år:

1.første gong tatt opp billån

2.ny bil

3.traff kjæresten min

4.tatt tattovering

5.jobbet skikkelig hardt med matte og tatt eksamen

6. har vore på store konserter i hjemområdet mitt

7. begynte med briller(nærsynt)

8. det siste året med farmora mi, med mye kjøring til lege og matvarehandel osv. og pluss besøkt henne på sykehjem og sykehus. og begravelsen hennes.

9.ny katt(foreldrene mine sin katt)

10. jobbet over 1 år i min faste stilling på arbeidsplassen min. 

Men fleste av disse oppe nevnt er fleste ting som har vært spontane ting som ikke er planlagt. og punkt 8 er nå ikke lett å spå hva tid farmora mi kom til å gå bort heller. Og jeg følte meg voksen når jeg tok opp billån og kjøpte meg ny bil. Og bilen er som en drøm <3 og kjøre. 

Og jeg tenker også nå:  Hva er det 2017 skal bringe eller hva mål jeg skal få gjort i 2017?
Jeg ser for meg en del ting jeg skal få oppleve, slik som å ta bilhenger-lappen, flere tattoveringer , ut og reiser mer. Og gå inn i 2017 som en snusfri person. Nå har jeg vært snusfri i 16dager, der jeg ikke har tatt en eneste snus, røyk eller noe andre form for nikotin. til tross for at lysten på snus er stor. Jeg ventet til jeg var ferdig med eksamen før jeg skulle slutte med snus. Når man skal slutte med noe vanedannet saker, så må man bestemme seg med harde handa og være veldig streng med seg selv. Beste er å kutte heilt ut. 

Jeg tenkte jeg skal blogge hver dag frem til jul. Men jeg har spørsmål til dere der ute, har 2016 vært et merkeverdig år for dere og hva planer har dere for 2017 ?? 

<3


 

skole? er det så viktig?

Nå er det bare 2 dager igjen til matte-eksamen. Jeg er veldig spent på hvordan dette skal gå. Har pugget opp og ned, og frem og tilbake i denne matteboka siden i sommeren. Jeg har omtrent hatt alt fokuset på dette, for jeg skal bestå dette så jeg får generelt studiekompetansen. 

Men hva er så viktig med skolegang? 
Det er veldig viktig, for å komme i det yrket som en ønsker, så må en studere. Jeg har fra før 4 år (2 år med skole og 2 år som lærling)og har fagbrevet som helsefagarbeider. Jeg strevet på skolen, for jeg mistet skolelysten min på ungdomskolen. Så jeg hadde ikke gode karakter, men jeg besto når jeg sluttet på vg2. 
Jeg har alltid lyst å studere, men jeg har slitt med dårlig selvtillit når jeg gikk på videregående skole. Jeg var en stjerneelev, når jeg gikk i 9. klasse. Men når jeg skulle begynne i 10. klasse og fikk en annen lærer som kontaktlærer, så gikk jeg selv i strek. Jeg nektet å gjøre lekser, spesielt de fagene jeg fikk nye lærerer i. Men der trumfer den nye kontaktlæreren min, med å truer meg om jeg ikke tok meg sammen så måtte jeg begynne 10.klasse på nytt. Så da begynte jeg på nytt, bare for å komme meg vekk i fra den skolen. Jeg hatet å være der, jeg vart mobbet til tross for jeg ignorerte hele saken. Men jeg ville vekk. Så jeg var takknemlig for jeg fikk flyttet og begynne på videregående. Selv der og var det, men det var helst det som skjedde på privaten som påvirket skolegangen disse 2 årene, og de 2 første månedene som lærling. Da var jeg veldig nær med å gi opp. Men jeg svevde frem på et vis. 
Men jeg ønsket først å bli barne- og-ungdomsarbeider, men jeg skiftet over til helsefagarbeiderlinja. Og den dagen kan jeg si at jeg aldri angret på. OG jeg hadde sagt til meg selv at jeg skulle ALDRI jobbe på sykehjem. Men det er en viktig jobb det og. Det å være en ansatt som bry seg om pasientene sine, er den beste jobben en kan ha. Å ta vare på den generasjonen som opplevde krigen,og som liker å fortelle om gamle dager som vi yngre generasjon ikke kjenner til. selv om det til tider kan være ekkelt, og vanskelig, men en får mer erfaring. Jeg kan ikke uttrykke meg for mye jeg elsker den jobben jeg har. 
Men 2 år siden tok jeg kveldsskole, der jeg tok fagene Matte 2PY, naturfag, historie og norsk. Strauk i matte selvsagt. Men jeg tar det igjen nå, så jeg blir ferdig med. Planen var jeg skulle begynne på sykepleier for å få mer muligheter der gjerne andre blir mer avhengig av meg som sykepleier. Men siden jeg ikke besto matte, og ekstravaktene tok slutt. Så måtte jeg  bare søke på ny jobb.  I dags dato har jeg 86,5% fast stilling på sykehjem. Og her storkose jeg med hver dag! 

Uten skolegang og fagbrev, så kommer en til å sliter å få seg noe jobb der en krever fagbrev eller en har gått litt skolegang. 
 

Lenge siden sist!

Oisann, det var veldig lenge siden jeg har vært her. For jeg har hatt mye ting som har tatt tiden i fra meg. Jeg skal nevne de opp:

1. Jobb, jeg jobber og tar på meg ekstravakter av og til. Og kjæresten min syns jeg jobber langt over 100% når jeg har bare en 86,5% fast stilling. 

2. Matte. Matte-eksamen om 10 dager og jeg jobber på harde livet for å kunne stoffet i boka, slik at jeg ikke sitter på eksamen og ikke skjønner den skitt. 

3. Helsa mi: Snart har jeg ikke hatt menstruasjon på 2 måneder og det tru jeg har mye å si på dette punktet og neste punktet. Sikkert med alt stresset med punkt 4 og punkt 2. Men for 2 uker siden tok jeg en gravidtetstest og fikk positivt. Jeg var helt i sjokk, og viste ikke helt hva jeg skulle gjøre og hvem jeg skulle fortelle det til. Jeg hadde ekstreme symptomer  som veldige humørsvinger, småkvalme, magesmerter, smerter i korsryggen, (ikke mensensmurringer, men som det streker seg der nede), merkelige vonde bryst som kjennes ut som noen borret inni brystvortene og borra som faen og niplene stive som spiker. Og VELDIG VONDT Å TA PÅ.!!?!?! Jeg fikk meg en legetime og levert både urinprøve og blodprøve, men de begge var negative. Men jeg hadde ikke gått på p-pillene på 2 og halve uke siden jeg skulle få mensen, som jeg aldri har fått enda. Og samtidig har jeg og kjæresten min har hatt samleie opp til flere ganger i disse ukene. Enda er jeg usikker på hva dette er og hva som forårsaker dette. Og hvem vet, kanskje eller kanskje ikke er jeg gravid. Får se snart. 

4. Kjæresten min er sjuk. Han har hostet siden mai sier han, og denne hosten har ikke gitt seg enda. Han reiste til legen for snart 5 uker siden, etter det har det vært røngten, CT, en hele haug med blodprøver og vevsprøver. Legene har funne en slags svulst/masse i lungene hans som de har tatt vevsprøve av, men de har tatt for andre gang. Og vist det var for lite å ta test av det, så må dei operere ut en større bit for å få det undersøkt det. Det er mye de mistenker, mange sykdommer og styr. Det var nummeret før kjæresten min skyvet meg vekk i fra dette, men jeg har sagt jeg vil være der for han så han slipper og gå igjennom dette ålene. Men han har vært takknemmelig i ettertid at jeg har vært der for han hjemme hos han. Og spesielt når han var i karatene for legene trudde han hadde turbekilose. 

 

Nei, Vi venter på svar og håper at det løser seg opp  det meste ting snart. Tankene flyr i hodet 24/7, og til tider er det vanskelig å komme gjennom dagen når ting er vanskelig og at det er tøft... JA det er det. Men en kan ikke gi opp håpet. HOLD UT!  Hold ut, så skjer det fantatiske ting. 

Peace out! <3

Å lære og tenke mindre,men positivt


Vi må lære oss å la være å overkoke hodet vårt, for det kan gå hardt for både der opp og rundt omkring i kroppen. For tanker som går å gnage på er som bil med høgt turtall på lavt gir, og over tid er det ikke bra. Selv jeg har kjent stress på kroppen i ulike sammenhenger, men helst i det private sammenhenger. Men hva er det som får oss til å tenke slike tanker som stresser, gir oss frykt og som ødelegger oss? Det kan være i skolearbeid der presset er å være best i alt. Det kan være ting som vi har opplevd som vi ikke ville oppleve igjen og er redd for dette. Ellers små bagateller som "tenk om jeg er gravid nå når jeg går skole?" "det klør i underlivet, tenk om jeg har klamydia?".vettu hva?! Ikke la slike tankene og å gnage over tid. Tru du at du er gravid? Ta en graviditetstest, og det spiller ingen rolle om den negativ eller positivt i hver enkelt sin sammenheng. Tru du at har en eller anna form sex-sykdom? Ta en klamydiatest og flere tester for å finne ut om man har eller ikke. For det blir helsikens dumt å gå med sånt skitt lenge og det kan påvirker på kroppen der en ikke kan få barn. Få det bekreftet og få behandling, og helst ta en klamydiatest for hver partnerskift en har hatt, for da er det lettere å legge skylden på noen. 


En ting jeg har nydelig lært som kan hjelpe mot stress i jobbsammenheng, er å ta et "stilleskrik". Der en kan skjære grimase der du skrike, men dette gjør du stille. Ta opp gjerne hendene slik som når du skal skremme eller tulle med barna. Eller slik som dette bildet nedom her. Når man gjør dette, vil du kjenne det i kjeven og kinna og det er ligger stresset. Du blir bedre etterpå. :) for da forsvinner stresset.



God mandag folkens :)

begravelsen til farmora mi!

Det har gått snart en måned siden farmora mi gikk bort. Og 9 september var dagen for begravelsen. Jeg våknet tidlig, til og med før alarmen min. Det var uvirkelig at dette var dagen at ho skulle i graven. Jeg for inn til kirken ca halv 10, siden det var da begravelsebyrået kom med kista og de trengte hjelp å få kista inn i kirka. Vi fikk den inn i kirken. Så jeg, mor mi og søsteren min gikk å kikket rundt på gravplassen, blandt annet flere av kjente bygdefolk, forfedrer osv. også studerte vi blant annet den oppgravde graven som farmora mi skulle nedi.

 Jeg var i begravelse tidligere i sommer til ei hygggelig gamle dame i fra bygda, og dette var min første begravelse på 9 år. Jeg ville være med flere begravelser tidligere, men det var ikke mulighet for det.

Men resten av familien min kom ca kl10:00, og vi sette oss inn i kirken.  såg på blomsterdekorasjoner og leste opp att og opp att for kunne vite hva jeg skulle si når vi barnebarna skulle opp og legge blomster på kista. Også måtte jeg å trekke litt frisk luft og en tur på do.  Det hadde aldri kommet flere slektninger. Jeg møtte stad og hilse på de og kondolerte til de med. Men det verst syns jeg var det å ta i handen til søsteren til farmora mi. Stakkars dame var nå helt på gråten. Jeg klare ikke tanken på om vist jeg hadde mistet min søster. Jeg følte med henne. 
Off, det vart mye gråt i kirken, og mange som hadde mange fine ord om farmora mi. Verst men fineste var av broren og søsteren til farmora mi, søster til farmora mi holdt talen med gråten i halsen og når de var ferdig så banket broren hennes på kista. Og helt til slutt når vi skulle bære ut kista i fra kirka, så bærte jeg, brødrene mine, 2onkler og far min. Og en tanke dukket opp: Dette var den siste gangen jeg går sammen med henne. Så jeg begynte å hulke høgt på vei ut at kirka. Det er helt ubeskrivelig å miste farmora mi, for jeg har lært mye lærdom i fra henne på mange måter. Alt i fra gårdsarbeid til de minste viktige tingene i livet. 

Det var en veldig fin begravelse med nesten fult kirke, for det var mange som var berørt som både kjent eller familie. Men utrolig godt å vite at farmora mi har kjent så mange mennesker i gjennom hele livet sitt.

Livet er ikke alltid mørke

Livet kan ikke handle om det vonde som har skjedd i livet, for tross alt har vi mange lyse sider med. For jeg har vært igjennom mye vondt, men har tatt hand om saken for å snu denne veien. 
Jeg er evig takknemlig for vennene mine og familien min, for alt støtten i fra de. De er de viktigste i verden å ha. I tillegg kjenner jeg mange og har en veldig stor familie. Og jeg er evig takknemlig for jeg har møtt kjæresten nå i sommer, og han spurte meg for snart 2 uker siden om vi skulle bli sammen. Jeg og han har omtrent oppført oss som et par i fra dag 1. Livet er herlig kan jeg si! Han er god på mange måter, og han har forandret seg etter han blitt kjent med meg. Men jeg har hørt mye rykter om han at han er galen, men da har jeg sagt :" Jeg er galen jeg med, så de galne har om det godt sammen."

Det ordne seg for snille piker. Vel... Jeg måtte innså denne uka her at jeg kunne ikke ha bilen min lenger. det vart for mye utgifter på den igjennom eu-kontroll, så det var ikke vist i siden verdien på bilen var verdt ingenting om 2 år. Så i morgen kommer jeg til å kjøre rundt i Volvo V50 2011årsmodell.  Jeg har hatt min gode og gamle volkswagen i nesten 5 år, og merker at det følelsemessig på dette. Men jeg gler meg til å bli eiger på en annen bil.

~ peace out 

26.09.2016

"sjelen vår er styrt av fire usynlige krefter: kjærlighet, død, makt og tid.

Vi må elske, for vi er elsket av gud.

Vi må være innforstått med Den uvelkomme, for da kan vi forstå livet bedre.

Vi må kjempe for å vokse, men uten å bli offer for makten vi oppnår, for vi vet at den ikke er verdt noe som helst. 

Til slutt må vi godta at sjelen vår- selv om den er evig - akkurat nå er fanget i tidens vev, med alle de muligheter og begrensninger som følger med."

Dette er en utklipp som er i årsplanleggeren min for september i år. Med et herlig og fargerikt årsplanlegger som jeg har brukt i år.  Og det står ikke mye fint, og sette litt i kroppen for hver side jeg blar frem i tid. Og mye har fått meg til å tenke litt dypere. 

MEN!En ting har jeg gått å tenkt på;" Føler en at en går og vandre uten mening med livet? Vil meningen med livet følge oss fra første stund eller vil den plutselig komme oss når det skjer livsforandring eller etter fylt 35år?"

Vel, det er ikke så godt å si så mye om. For dette er opp til hver enkelte. Men jeg har følt opp til flere ganger at jeg har mistet meningen med livet, men jeg har klatret meg opp igjen på tråden. Men det skal nå ikke være slik! Nei, det kan ikke det. Vist en har lyst å bli sykepleier eller advokat og det dukker opp et livskrise som gjør livet litt vanskeligere, så ikke mist truen eller tråden. Bare holde seg fast på tråden og ikke slipp. IKKE GI OPP! 

Jeg gav opp etter at jeg var leide av å søke og tomme ord i fra tidligere arbeidsplass. Så søkte jeg på nytt på en helt annet sted etter 2år. Og jeg fikk meg fast jobb som helsefagarbeider, og denne jobben har jeg har i ca 1år nå. 

Og jeg har alltid hatt drømmen om å skifte familie, og den drømmen har komt og flydd sin veg ofte. Men den har jeg fått truen på igjen.

-❤

Å være fanget i fortiden..



Bildet sier seg litt. Og det har jeg opplevd.! Det er temmelig skummelt å bli nedtråkket og undertrykt som jeg hadde blitt den gangen. Og jeg har vært redd for å leve livet som jeg ville ha det, og gått å hørt stemmer inni hodet som mener at jeg ikke er verdt noe for noen som helst. Men det å ta tak i slike ting og få truen på livet, kan også være en krevende men en fornuftig vei. Og vist en ikke våger å gjøre noe, så kommer en ikke noe vei. Da blir en fanget i fortiden. Det er viktig å lære av fortiden, for da er det lettere å ta fatt. 

Det jeg har erfart med er at det var ikke et lykkelig forhold, der jeg fikk opplevd å bli undertrykt og vart veldig dårlig behandlet av en psykopat som jeg var sammen med. Ut i fra dette har jeg lært at jeg ville ikke ha det slik, og har vært på leting etter bedre forhold siden. Noe som jeg endelig har gjort. Han som jeg har holdt på de 3 siste månedene, spurdte meg på søndag om vi skulle bli sammen!! ❤ Og jeg sa nå ja!! For jeg er så lykkelig å ha virkelig møtt han, for dette er en kar som jeg kan virkelig tenke meg å dele livet mitt sammens med. Han får meg til å føle meg trygge og elsket med han og jeg er alltid velkommen hjem til han.

Lykken snur seg når man våger seg!❤

Kvil i fred farmor <3

Jeg glemmer av og til at jeg har denne bloggen, men også har jeg hatt mye gått å tenkt og vært igjennom de siste ukene. 
Forrige tirsdag gikk farmoren min bort, noe som var veldig trist. Jeg var på kveldsvakt på jobb med en på opplærlingsvakt, og jeg gikk med en magefølelse i mage at noe hadde skjedd ca. kl18:30. Jeg hadde sendt en melding til mammaen min om overflyttingen hadde gått bra. Sykehuset overført farmoren min i fra sykehuset til sykehjemmet. og det var 1 og halv lange kjøretid med fergetur på nesten 25 minutter. Så farmoren min hadde kommet til sykehjemmet og etter en halvtime gikk hun bort. Jeg kikket titt og ofte om jeg hadde fått svar i fra mammaen min, men noe som jeg ikke hadde fikk da jeg var ferdig på jobb heller. Men jeg fikk en snap i fra ene tanta mi der ho skrev at "denne buketten skulle ho farmor få." Jeg svarte fort tilbake, "skulle??". Jeg skjønte at det var noe da. Mens jeg kjørte hjem att, som tar 20 minutter å kjøre. JEG HAR EVNER Å TA KONTAKT MED DE SOM HAR GÅTT BORT OG DE SOM GÅR IGJEN.  SÅ jeg lukket øyene mine mens jeg kjørte hjem over og såg farmora min for meg, og spurte henne om hun hadde gått bort. Jeg fikk JA. Da jeg hadde komt hjem att, så spurte jeg mine forelder om farmor hadde gått bort. OG dei sa at hun hadde gjort det og forklarte det som jeg sa oppe. For jeg fikk ikke vite noe før jeg kom hjem igjen etter jobb, for mor mi ville spare meg for det. For hun opplevde i fjor at onkelen hennes gikk bort, og bestemoren min ringe aldri så sent på kveld så hun hadde skjønt at det var noe gale da. Mor mi var ferdig på jobb selv, og hadde knapt komt i bilen før hun fikk budskapet om onkelen sin. Hun sa selv at hun var så ufokusert når hun kjørte hjem igjen.  Ja, jeg flyttet igjen til foreldrene mine i fjor i september, der i huset har vi, meg, foreldrene mine, hadde farmora mi, ene broren min, hunden og katten som vi fikk i sommer. 
 

Men det er nå godt å vite at farmora mi slipper å ha det vondt mer og vi er usikker på hva tid sykdommen som hun har gått og gjemt på, hadde begynte. Og at hun er sammen med mannen sin i himmelen.  Når jeg gikk å la meg, så måtte jeg bare skrible ned på ett papir, og da skrev jeg dette:

"Han har stått ved himmelporten, og ventet på deg. 

No er du kommen til himmelenporten, 

og tatt tak i handa hans. 

No er dokke 

igjenforent saman igjen."

I dødsannonsen som min far og tantene mine ville ha inn var, " Far har rekt deg handa, og no har du tatt tak i den."

Tankene har gått litt vilt, og tenke at no er det tomt med farmora mi.For det er i grunnen veldig rart, når en virkelig er vant med at noen er der, plutselig ikke er der mer. Men jeg har en følelse i kroppen min der at både farmor og farfaren min sitter i stova og er der endelig sammen på den andre siden. 
I morgen er det begravelsen til farmora mi, og jeg gru meg veldig. 

peace out <3

Velg din egen veg og min angst for øyekontakt...

Jeg har opplevd flere ganger at ting ikke blir som jeg ville ha det, eller at det aldri ble noe av i det hele tatt. Mange årsaker til det er at jeg har ikke hatt mot, styrke og selvtillit til å gjøre sånne ting. Og jeg ar tenkt mye på hva og hvorfor ting har blitt slikt eller ting som har skjedd som preget mitt livssyn på livet. Men å gå med holdning eller en tankegang som ikke er så bra i over lang tid, er ikke bra. Det er ikke noe godt i store og det hele.

EN MÅ ENDRE HOLDNING. EN MÅ ENDRE TANKEGANG. Det er ikke lett og det er ikke enkelt, men det vil vise veldig god fremgang senere i livet.  Jeg har mange ting jeg vil endre på, eller få ut av livet det som har vært meget negativt på meg både fysisk og psykisk. Men en må begynne i det små, og ikke det store. En kan sette at et stort mål med mindre mål på vei til dette store målet. Det kan være i fra fobi, angst, psykiske lidelser, endre (litt) på personligheten og generelt endre tankegangen eller holdningene som undertrykker både følelser og deg selv. 

Jeg har mine svakheter, blant annet der jeg sliter å ha øyekontakt med folk, er veldig stille av meg i større folkemengde, jeg har det veldig lett for å trekke meg tilbake i fra det sosiale livet om det blir for mye inntrykk, også fortida som jeg har vært igjennom.  

Øyekontakt: Jeg har slitt med det i 10 år nå, og jeg viste selv at jeg slitt med det når jeg begynte på ungdomsskolen for 10 år siden. Jeg ble sendt til psykolog av kontaktlæreren min, for at han syns at jeg var veldig veldig veldig veldig stille av meg når jeg begynte i 8ende klasse den gangen. Men det hjalp, men i lite grad. Men for 1 eller 2 år siden så har jeg i grunnen tenkt på det mye selv hva og hvorfor som gjorde at jeg ikke greie å ha øyekontakt med folk. Og jeg hadde den gangen 30 minutter kjøreavstand til jobb, og hadde da mye tid i bilen alene der jeg ofte sang eller pratet med meg selv. OG jeg har hatt mange ganger der jeg har hatt min egen psykologtime i bilen. Denne gangen klarte jeg å grave langt inni underbevistheten min. OG DER SLO DET I MEG. 

I sommerferien før jeg begynte på ungdomsskolen. Natt til 12juli.  Jeg var 12 år,nesten 13 år. Og jeg brukte å sitte opp og høre på nattønske som gikk på radioen ved midtnatt. Men jeg begynte også å høre lyder ute, motordur. Jeg brydde meg ikke med det same, men nysgjerrigheten min vokste og til slutt måtte jeg ut og sjekke. Jeg har soverommet mitt i kjeller, men jeg kunne klatre ut vindutet og rett ut på plenen. Og la meg fortelle hvordan huset vårt er, jeg og storebroren min hadde soverommet i kjelleren, farfar og farmor hadde første etasjen og foreldra mine og mine 2 småsøskene mine hadde andre etasjen. Men tilbake til hendelsen. Jeg gikk ut på plenen i fra soveromsvinduet mitt og gikk rundt huset etter lyden. Og der ser jeg helikopter. AMBULANSE-HELIKOPTER på jordet til naboen. Og jeg sprang tilbake til til soveromsvinduet mitt og sprang rett opp 2 etasjer for å høre hva er det som skjer. Mamma fortalte at farfaren min vart dårlig og ca 15 minutter etter de hadde ringt etter ambulanse så hadde han blitt verre. Han hadde fått epelepsi-anfall som var forårsaket av svulst i hjernen som hadde spredt seg i fra en fløflekk som han hadde i nakken. Og jeg sto i trappa og så på når de bærte farfaren min på båren. Han så helt elendig ut og jeg har aldri sett han så dårlig som han var i det øyeblikket. Farfaren min har alltid skjult at han var syke, men han ville ikke at vi barnebarna skulle se det. Og når han lå på båren og han fikk øyekontakt med han. Jeg glemmer ikke det blikket. I dette øyeblikket har jeg gravd opp og lest ansiktsuttrykkene og blikk-kontakten som han gav meg, som faktisk har gitt meg langvarig angst eller fobi for øyekontakt. Jeg kunne lese på ansiktuttrykket at farfaren min vart samtidig forbannet på seg selv og lei seg på same tid, han vart ydmykt for JEG SKULLE IKKE HA STÅTT I TRAPPA OG SETT HVOR DÅRLIG HAN VAR I DET ØYEBLIKKET. Jeg så at han skammet seg for at han ikke klarte å skjule sykdommen sin denne gangen for meg. Farfaren min gikk bort 7 august 2006. Og jeg nektet å tru på at han var død og at han ikke var med oss i denne verden med oss mer. Og dette nektet jeg helt frem til begravelsen, og jeg var frem på kirkegolvet og det var jeg som la rosene på kista. Og da brast det for meg. Jeg innså at han virkelig var død og ikke levende for oss og meg mer. Det var første gangen jeg faktisk gren i kirka. Jeg har slitt i flere år etterpå at han var vekk. Og jeg satt på gravplassen på nyttårsaften 2014 att med gravsteinen hans den siste timen av 2014. Da var det lenge siden jeg hadde besøkt graven hans. 

Og nå når jeg prøver og ha øyekontakt med folk, så klare jeg ikke å holde på dette for jeg blir veldig ubehagelig i kroppen og nesten kvalme når jeg prøve så hardt jeg kan. Og jeg føler av og til at kroppen bare presset seg sammen, og spesielt rundt hele brystkassen. Men dette er noe som jeg utfordrer meg selv hverdag, der jeg presser meg til det i mot min egen vilje. Og jeg har hørt i fra mange at de opplever ikke så mye øyekontakt med de, der i disse tilfeller har jeg ikke snakket om dette med min angst for øyekontakt og hva og hvorfor jeg sliter med det. Og nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe med det. JEG SKAL FORTELLE OM DETTE TIL DE RUNDT MEG, AV VENNER OG KOLLEGAER.

Jeg skal bli flinkere og bryter vekk mine utfordringer i hverdagen. Det er vanskelig, men det går fremover. 

See yea ~ <3

Mellom liv og død

Jeg er helsefagarbeider, og jobber på sykehjem. Jeg er stolt av yrkestittelen min. Og jeg har merket at der går bare en veg for de som kommer på sykehjem, og om det er snakk om kort tid eller lang tid etter de har kommet på sykehjem. Den vegen det er snakk om er Døden. Døden er en avslutning på livet hos oss alle. JEg har sett pasienter som har brukt i fra få timer til flere uker før de går bort. Og så klart er det trist for oss som er personalet som jobber der, for vi har blitt veldig knyttet til beboeren. og jeg har merket veldig godt at en pasient har gått bort, og det kommer pårørende for å se den døde og de begynner og gråte. det er så trist og se på.  MEN mange som tru at vi som er helsepersonale takler døden godt, når det kommer til våre egne. Men svaret er NEI.

Selv om vi vet denne prosessen før et menneske dør, så er det tungt for oss også. Det opplever jeg nå. FARMORA MI ligger for døden. Nå er jeg blitt pårørende. Vi fikk budskapet på tirsdag, at dei kunne ikke gjøre noe mer med farmora mi, siden legene allerede operert henne 3 ganger på 1 uke og det har vært lenge infeksjon i tarmene.Tarmene hadde blitt så dårlige at det gikk ikke å få til slik de ville for legene. Legene mente at det ikke var noe hensikt å operere henne på nytt for det gav henne ikke noe livskvalitet. Jeg kjente på tidligere denne uka her at det faktisk var veldig tungt og hadde lite fokus på ting når jeg var på jobb. Da bestemte jeg for å besøke henne på onsdag og på fredag. Jeg ble litt lettere til sinns, og bedre følelse med meg selv. Det var bedre å besøke henne når hun var våken og slikt, enn at jeg angret etter hun hadde gått bort at jeg ikke reiste for å besøke henne mens hun levde. For jeg har sett alle slags pårørende, fra de som er mye på besøk og til de som er veldig sjeldent på besøk. Og de som har vært veldig sjeldent på besøk, har angret i etter tid at de ikke var der så mye.

I slike tilfeller må man ta en dag om gangen, for plutselig er de vekke. Jeg går, lurer,tenker og planlegge for hver dag som går og går i grunnen å vente på at mi farmor skal få slippe å ha en langdrygt dødsfase. Jeg sitter i grunnen og angre på at jeg ikke har fått gitt henne glede å bli oldemor heller. Men jeg rekke ikke å gjøre det før hun går bort. Og jeg var på jobb en dag og tenkte på vafler av alle ting, plutselig gikk det opp for meg at jeg kom aldri få smakte på vaflene til farmora mi igjen. Og jeg vart kjempe lei meg der og da. 
Jeg tar en dag om gangen nå fremover, og tar ting som det kommer. 

<3

Stemmen i hodet

"du er helt ubrukelig!"
"du klare ingenting!"

"du fortjener ikke å ha det godt!"

"Du er løs jente!"

" Du er stygg!"

"DU ER IKKE VERDT NOE FOR NOEN SOM HESLT!"

Yes, jeg har hørt denne stemmen i hodet i mange år. Og livet mitt har ikke vært særlig bra for meg. Dette har jeg vært plaget med dette siden jeg var sammen med psykopaten som hadde manipulerte meg, og gjorde mye vondt imot/ med meg. Og jeg har tenkt mye på det som skjedde og det har plaget meg i alle dei år. 
Men jeg har endelig klart å snu tankegangen, og prøve å tvinge ut stemmen ut av hodet. Og så langt så bra. So far. Men likevel er det en utfordning å handtere dette. Selv om det er 5 år siden, og jeg har flyttet par gonger i løpet av de siste 5årene og det har hjulpet litt. Men jeg har hørt rykter om psykopaten-eksen min at han driver med narkotika. og han har sagt at han har oppnådt mye mer/lenger enn det jeg har. Vel.. han har ikke fagbrev, men det har jeg. har han fast jobb? nei, men det har jeg. Og jeg tru heller ikke at han har det så bra, når han driver på med narkotika. Men meg går det meste i snus, for å holde meg avslappet av alt tenkinga.

Men likevel HAR JEG DET MYE BEDRE ENN HAN, SÅ JEG MÅ TA Å GRIPE SJANGSEN TIL Å VÆRE LYKKELIG PÅ MIN EGEN MÅTE. OG SKYVE BORT STEMMEN HANS UT AV HODET, FOR HAN HAR IKKE NOE RETT TIL Å FORTELLE MEG AT HAN ER MYE BEDRE OG FLINKERE ENN MEG. FOR DET ER HAN IKKE I DET HELE TATT. 
 

Men jeg har nå begge beina på bakken, og hodet mitt fylt med positive tenking og jeg kjenner i mitt hjertet hva som er best for meg. For jeg vil ikke være undertrykt igjen på noe som helst måter. Og jeg kan lese faresignalene, så jeg veit hva jeg skal holde meg vekk i fra. FOR JEG ER MIN EGEN SJEF FOR MEG SELV OG IKKE FOR NOEN ANDRE HELLER.

mitt synspunkt om fremtiden som jeg har hatt i mange år.

Jeg har i mange år, planlagt fremtiden min. 

helt siden jeg gikk i 10ende klasse på ungdomskolen, har jeg alltid drømt om å få å unger. Jeg var begynt å bli babysyke allerede da. Og jeg trudde også da at kjærlighet ved første blikk med den første jeg var sammen med var min fremtidige ektemann. Først på ungdomskolen hadde jeg tenkt å bli barne-og-ungdomsarbeider. Men den endringen jeg fikk når jeg gikk helse og sosial-linja som det heter den gongen, fikk meg til å ombestemme meg til å bli helsefagarbeider. Jeg tenkte med meg selv at vist jeg skulle jobbe med unger også den dagen jeg skulle hjem til mine egne unger, kunne bli for mye. Også det kunne få lysten på unger selv til å bli større. Jeg angre ikke på dette valget her. For jeg elsker jobben min som helsefagarbeider, å det å hjelpe de gamle uavhengig hva årsak/sykdomshistorie de har. Jeg er en givende og omsorgsfult yrke, for det passer meg veldig godt. 

Men da jeg gikk på helsefaglinja og var sammen med psykopat-eksen min, vart i grunnen jeg og han enige at vi skulle få unger. Forholdet var ustabilt da, så jeg tok ikke sjangsen på dette. For da hadde jeg ikke greitt å bli kvitt han vist vi begge skulle ha delt omsorg med ungen. Men jeg vet i dag at han drive med narkotika. Men likevel tru jeg at jeg hadde blitt plaget av han om jeg og han hadde hatt felles unge sammen. Men den gongen var jeg knapt fylt 17år, og jeg angre ikke på det heller. 

Selv om jeg har vært sammen med flere, så har jeg hatt fast forhold siden jeg var 18år til 21år og halvt. 3år. Og da var jeg virkelig verpesyke. Jeg var virkelig klar for å få unger med min daværende sambuer. Og jeg gikk å mast på en evighet på han, men han skulle leve livet fikk jeg svar tilbake. jeg vart til slutt skikkelig leide å mistet lysten på å få unge. Da begynte jeg å pendle å reiste på kveldskole for å ta generelt studiekompetanse og siktet meg i mål å komme inn på høyskole. Så der glidde forholdet i fra hverandre etter 6-7måneder. Jeg forstår godt det å leve i nåtid er veldig viktig, men det er viktig det å få et felles mål for fremtiden. 

Men er jeg snart 23år, og jeg holder på med en kar nå, og tar i grunnen oss god tiden. Og han er helt herlig å være att med, og har blitt veldig utrolig glad i han. Jeg møtte han på fest og begynte å pratet med han, og danset med han. og slutten av festen fant jeg ut at jeg skulle være med han hjem. Og det var så herlig det å ligget med armene hans rundt meg, og det blikket og ansiktsuttrykket han gav til meg. Det så ut som han hadde funne aller beste i verden og beste jente. Og funne den rette i livet hans. Han var helt i himmelen. Det blikket var så kjærlig og jeg vart helt betatt av han. <3 Vi låg i senga og pratet i flere timer og langt utover ettermiddagen den søndagen. Helt fantastisk. I natt mens jeg var på jobb drev vi å snakket på meldinger om biler. For jeg nevnte til han at den forrige eieren på bilen min var småbarnsmor, der bilen med sentrallåsen låser seg fort av seg selv. Og ho forrige eieren fikk oppleve på en varm sommersdag at bilen låste inne både nøkkelen og minste ungen på knapt par måneder inni bilen. Ho måtte knuse ruta på bilen. Og jeg sa at jeg var litt vimsete og ikke husker hvor jeg legger i fra meg bilnøkkelen og jeg tør ikke ha den stående inni bilen. Og sier han: "Det skal du få sleppe å bekyrme deg for, for da er det sikkert min unge og vi skal få en skikkelig bil til dere når den tid kommer." Det smelter litt i hjertet mitt når han sier slikt, og det er faktisk 7 år forskjell på meg og han. Og kanskje han er klar for å slå seg til ro? Får håper på det! :)

SÅ et kort update: jeg er snart 23 år, og ingen unger enda. Og muligens en kar som vil dele livet sitt sammen med meg. 
Jeg føler jeg har ventet ganske lenge og for lenge på å få unger. Men jeg vil dele livet mitt med en kar og er der for mine unger, eller rettere sagt VÅRES unger så og si 24/7. Så det er rett å vente på denne øyeblikket en vakker dag! 


<3

Å ta kontroll

Det viktigste er å ha kontroll i livet.

Og det er ikke noe enkelt.

Det kan være i fra livshendelse til tilfeldige personer en møter i løpet av livet, som gjør at en mister alt kontroll, og man vil oppleve at den ikke vet hva en skal gjøre mer.  Det har jeg opplevd å miste kontroll på gang flere ganger, ved å møte visse personer som enten har knust hjertet mitt eller gitt meg arr i sjelen. Å få arr på sjela tar virkelig på. For jeg har vært sammen med en psykopat, som gjorde meg mye vondt. Og jeg fikk oppleve hver dag jeg var sammen med han, at han løy til meg, skadet meg og vi kunne ha den same diskusjonene opp og opp igjen. 

Jeg er veldig glad for den dag i dag at jeg kom meg ut av det helvete, for det vart verre og verre hver dag som gikk. Men jeg fikk plutselig et pang, jeg møtte veggen, der jeg kjente med meg selv at nok er nok. Men jeg klarte ikke å slå opp med han for tredje gang, for jeg var redd for at han ikke lot meg være i fred etter bruddet. Men jeg hadde fått nok av han. Så en lørdags føremiddag i september for 5 år siden, sto han plutselig på døren til hybelen min, dagen etter jeg hadde fått nok. Han ville snakke med meg, men jeg viste selv at det var ikke vist i for uansett hva det var, så kom vi ikke noe veg med det. Og verste av alt så kunne han lerke opp låse på dører, så jeg fikk helt panikk når han tok i dørhandtaket. Jeg ringte til mammaen min, og ho ringte etterhvert til politiet. Så ringte politiet til oss begge. Og da endelig gikk han, og siden den dagen har jeg ikke hørt et ord i fra han. 

Men jeg har hatt mareritt om han, og jeg levd i angst på grunn av han. Og hver gang jeg ikke får til noe, så høre jeg hans djevelsk stemme inni hodet mitt at jeg er et null. Den stemmen høre jeg ganske ofte, for hver gang det går dårlig med enten skule, jobb eller forhold. Jeg vil ikke la meg bli mer krenket av den stemmen. For jeg vil leve, og kjenne friheten og føle ekte kjærlighet. For vi mennesker lever av kjærlighet, og det gjelder det å bli snakket til og ha en vennelig hand på skulderen og høre at vi har gjort en bra jobb eller hvor fantastisk person en er. 

Men jeg har virkelig bestemt meg at diverse ting skal jeg få til, og det er meg alene som skal få det til. Og JEG SKAL TA KONTROLL OVER MITT EGET LIV IGJEN, OG FÅ DET TIL SLIK SOM JEG VIL HA DET. Selv om jeg har vært igjennom skitt, så trenger jeg ikke å være i skitt nå lenger.  Og det same gjelder det deg med. Om du og har vært igjennom det same som meg, la meg få høre, lese, se. For jeg vet at det er ikke bare meg som har vært igjennom ting, som har gitt arr på sjelen deres, og spesielt veldig dype med. 

Good night  ;*
 

 

 

02.08.2016

Har du noen gang opplevd at du selv lever opp til andre sine forventninger, men føler at det ikke gir deg den bestemte meningen med livet? Har du noen gang opplevd at noen ødelegge deg både psykisk og/eller fysisk? eller har du opplevd at slik du ønsket ting, ikke ble slik som det var tenkt? 

Vel, dette tenker jeg på hver dag for de siste 7årene! Og jeg går og tenker på fortiden min veldig mye. Både på vondt og godt.

Det var mye ting jeg hadde forventet med livet, men sitter i dag og tenker på at hvorfor har det ikke blitt til. Jeg har opplevd mye, både godt og vondt. Men det som er det verste; er det som vonde minnene som sitter inni meg den dag i dag. Den ubehagelige følelsen over hva som skjedde med meg og frykten for at det skal skje igjen, den er  mektig. Men det har ikke stoppet meg for å leve. Nei

For jeg er veldig snill, kjærlig og omsorgsfull person som stiller opp og hjelper andre. Det har jeg alltid vært. Men jeg var mye mer dumsnill for 7år siden enn nå i dag. Jeg har blitt overkjørt så mange ganger på grunn av at jeg var dumsnill. Men jeg har merket selv at jeg har blitt mer og mer inni en boble for meg selv, for til tider kan jeg tåle å være sammen med folk en hele dag. Men kan jeg isolerer meg vist jeg får en kommentar som virker inn på meg.og det spiller ingen roller om det er godt eller vondt det heller. 

Men jeg har tenkt mye på å spørsmålet: "Hvorfor høre på andre om hva jeg skal gjøre med livet, når det er bare meg som styre hva jeg vil?"

Vel folkens, så har jeg konkludert at det er viktig å ha trua på seg selv, uansett hva situasjon er det snakk om. Uansett om det gjelder skolegang, familie, venner, livet, eller så og si alt.  En må ikke begynne med noe prosjekt når en ikke har trua på seg selv, da mister en fort motgang i prosjekt en startet på. Det har jeg lært selv. Og ikke være avhengig av hva andre meiner, skal en gi blanke F i. 
 

For det er mitt liv, og jeg gjør hva jeg vil med det. Og jeg skal ikke la det holdes på vent, for den noen andre mener det motsatte. OG DU KAN GJØRE DET SAME SOM MEG. DITT LIV OG DINE VALG.


Jeg velger å være anonym for en stund.

Ha en fin tyrsdag folkens! <3:*

 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
DenLyseSiden

DenLyseSiden

23, Ørsta

Her skriver jeg om livet mitt i en hemmelig måte, der jeg kjemper imot foritda, der jeg lære av ting og lever livet mitt slik som jeg vil ha det nå. Men jeg skriver det som poper inni hodet mitt er det noe som jeg vil ta opp noe som jeg har vært igjennom eller en problemstilling som sikkert mange kjenner seg igjen i.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits