mitt synspunkt om fremtiden som jeg har hatt i mange år.

Jeg har i mange år, planlagt fremtiden min. 

helt siden jeg gikk i 10ende klasse på ungdomskolen, har jeg alltid drømt om å få å unger. Jeg var begynt å bli babysyke allerede da. Og jeg trudde også da at kjærlighet ved første blikk med den første jeg var sammen med var min fremtidige ektemann. Først på ungdomskolen hadde jeg tenkt å bli barne-og-ungdomsarbeider. Men den endringen jeg fikk når jeg gikk helse og sosial-linja som det heter den gongen, fikk meg til å ombestemme meg til å bli helsefagarbeider. Jeg tenkte med meg selv at vist jeg skulle jobbe med unger også den dagen jeg skulle hjem til mine egne unger, kunne bli for mye. Også det kunne få lysten på unger selv til å bli større. Jeg angre ikke på dette valget her. For jeg elsker jobben min som helsefagarbeider, å det å hjelpe de gamle uavhengig hva årsak/sykdomshistorie de har. Jeg er en givende og omsorgsfult yrke, for det passer meg veldig godt. 

Men da jeg gikk på helsefaglinja og var sammen med psykopat-eksen min, vart i grunnen jeg og han enige at vi skulle få unger. Forholdet var ustabilt da, så jeg tok ikke sjangsen på dette. For da hadde jeg ikke greitt å bli kvitt han vist vi begge skulle ha delt omsorg med ungen. Men jeg vet i dag at han drive med narkotika. Men likevel tru jeg at jeg hadde blitt plaget av han om jeg og han hadde hatt felles unge sammen. Men den gongen var jeg knapt fylt 17år, og jeg angre ikke på det heller. 

Selv om jeg har vært sammen med flere, så har jeg hatt fast forhold siden jeg var 18år til 21år og halvt. 3år. Og da var jeg virkelig verpesyke. Jeg var virkelig klar for å få unger med min daværende sambuer. Og jeg gikk å mast på en evighet på han, men han skulle leve livet fikk jeg svar tilbake. jeg vart til slutt skikkelig leide å mistet lysten på å få unge. Da begynte jeg å pendle å reiste på kveldskole for å ta generelt studiekompetanse og siktet meg i mål å komme inn på høyskole. Så der glidde forholdet i fra hverandre etter 6-7måneder. Jeg forstår godt det å leve i nåtid er veldig viktig, men det er viktig det å få et felles mål for fremtiden. 

Men er jeg snart 23år, og jeg holder på med en kar nå, og tar i grunnen oss god tiden. Og han er helt herlig å være att med, og har blitt veldig utrolig glad i han. Jeg møtte han på fest og begynte å pratet med han, og danset med han. og slutten av festen fant jeg ut at jeg skulle være med han hjem. Og det var så herlig det å ligget med armene hans rundt meg, og det blikket og ansiktsuttrykket han gav til meg. Det så ut som han hadde funne aller beste i verden og beste jente. Og funne den rette i livet hans. Han var helt i himmelen. Det blikket var så kjærlig og jeg vart helt betatt av han. <3 Vi låg i senga og pratet i flere timer og langt utover ettermiddagen den søndagen. Helt fantastisk. I natt mens jeg var på jobb drev vi å snakket på meldinger om biler. For jeg nevnte til han at den forrige eieren på bilen min var småbarnsmor, der bilen med sentrallåsen låser seg fort av seg selv. Og ho forrige eieren fikk oppleve på en varm sommersdag at bilen låste inne både nøkkelen og minste ungen på knapt par måneder inni bilen. Ho måtte knuse ruta på bilen. Og jeg sa at jeg var litt vimsete og ikke husker hvor jeg legger i fra meg bilnøkkelen og jeg tør ikke ha den stående inni bilen. Og sier han: "Det skal du få sleppe å bekyrme deg for, for da er det sikkert min unge og vi skal få en skikkelig bil til dere når den tid kommer." Det smelter litt i hjertet mitt når han sier slikt, og det er faktisk 7 år forskjell på meg og han. Og kanskje han er klar for å slå seg til ro? Får håper på det! :)

SÅ et kort update: jeg er snart 23 år, og ingen unger enda. Og muligens en kar som vil dele livet sitt sammen med meg. 
Jeg føler jeg har ventet ganske lenge og for lenge på å få unger. Men jeg vil dele livet mitt med en kar og er der for mine unger, eller rettere sagt VÅRES unger så og si 24/7. Så det er rett å vente på denne øyeblikket en vakker dag! 


<3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits