Mellom liv og død

Jeg er helsefagarbeider, og jobber på sykehjem. Jeg er stolt av yrkestittelen min. Og jeg har merket at der går bare en veg for de som kommer på sykehjem, og om det er snakk om kort tid eller lang tid etter de har kommet på sykehjem. Den vegen det er snakk om er Døden. Døden er en avslutning på livet hos oss alle. JEg har sett pasienter som har brukt i fra få timer til flere uker før de går bort. Og så klart er det trist for oss som er personalet som jobber der, for vi har blitt veldig knyttet til beboeren. og jeg har merket veldig godt at en pasient har gått bort, og det kommer pårørende for å se den døde og de begynner og gråte. det er så trist og se på.  MEN mange som tru at vi som er helsepersonale takler døden godt, når det kommer til våre egne. Men svaret er NEI.

Selv om vi vet denne prosessen før et menneske dør, så er det tungt for oss også. Det opplever jeg nå. FARMORA MI ligger for døden. Nå er jeg blitt pårørende. Vi fikk budskapet på tirsdag, at dei kunne ikke gjøre noe mer med farmora mi, siden legene allerede operert henne 3 ganger på 1 uke og det har vært lenge infeksjon i tarmene.Tarmene hadde blitt så dårlige at det gikk ikke å få til slik de ville for legene. Legene mente at det ikke var noe hensikt å operere henne på nytt for det gav henne ikke noe livskvalitet. Jeg kjente på tidligere denne uka her at det faktisk var veldig tungt og hadde lite fokus på ting når jeg var på jobb. Da bestemte jeg for å besøke henne på onsdag og på fredag. Jeg ble litt lettere til sinns, og bedre følelse med meg selv. Det var bedre å besøke henne når hun var våken og slikt, enn at jeg angret etter hun hadde gått bort at jeg ikke reiste for å besøke henne mens hun levde. For jeg har sett alle slags pårørende, fra de som er mye på besøk og til de som er veldig sjeldent på besøk. Og de som har vært veldig sjeldent på besøk, har angret i etter tid at de ikke var der så mye.

I slike tilfeller må man ta en dag om gangen, for plutselig er de vekke. Jeg går, lurer,tenker og planlegge for hver dag som går og går i grunnen å vente på at mi farmor skal få slippe å ha en langdrygt dødsfase. Jeg sitter i grunnen og angre på at jeg ikke har fått gitt henne glede å bli oldemor heller. Men jeg rekke ikke å gjøre det før hun går bort. Og jeg var på jobb en dag og tenkte på vafler av alle ting, plutselig gikk det opp for meg at jeg kom aldri få smakte på vaflene til farmora mi igjen. Og jeg vart kjempe lei meg der og da. 
Jeg tar en dag om gangen nå fremover, og tar ting som det kommer. 

<3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits