Velg din egen veg og min angst for øyekontakt...

Jeg har opplevd flere ganger at ting ikke blir som jeg ville ha det, eller at det aldri ble noe av i det hele tatt. Mange årsaker til det er at jeg har ikke hatt mot, styrke og selvtillit til å gjøre sånne ting. Og jeg ar tenkt mye på hva og hvorfor ting har blitt slikt eller ting som har skjedd som preget mitt livssyn på livet. Men å gå med holdning eller en tankegang som ikke er så bra i over lang tid, er ikke bra. Det er ikke noe godt i store og det hele.

EN MÅ ENDRE HOLDNING. EN MÅ ENDRE TANKEGANG. Det er ikke lett og det er ikke enkelt, men det vil vise veldig god fremgang senere i livet.  Jeg har mange ting jeg vil endre på, eller få ut av livet det som har vært meget negativt på meg både fysisk og psykisk. Men en må begynne i det små, og ikke det store. En kan sette at et stort mål med mindre mål på vei til dette store målet. Det kan være i fra fobi, angst, psykiske lidelser, endre (litt) på personligheten og generelt endre tankegangen eller holdningene som undertrykker både følelser og deg selv. 

Jeg har mine svakheter, blant annet der jeg sliter å ha øyekontakt med folk, er veldig stille av meg i større folkemengde, jeg har det veldig lett for å trekke meg tilbake i fra det sosiale livet om det blir for mye inntrykk, også fortida som jeg har vært igjennom.  

Øyekontakt: Jeg har slitt med det i 10 år nå, og jeg viste selv at jeg slitt med det når jeg begynte på ungdomsskolen for 10 år siden. Jeg ble sendt til psykolog av kontaktlæreren min, for at han syns at jeg var veldig veldig veldig veldig stille av meg når jeg begynte i 8ende klasse den gangen. Men det hjalp, men i lite grad. Men for 1 eller 2 år siden så har jeg i grunnen tenkt på det mye selv hva og hvorfor som gjorde at jeg ikke greie å ha øyekontakt med folk. Og jeg hadde den gangen 30 minutter kjøreavstand til jobb, og hadde da mye tid i bilen alene der jeg ofte sang eller pratet med meg selv. OG jeg har hatt mange ganger der jeg har hatt min egen psykologtime i bilen. Denne gangen klarte jeg å grave langt inni underbevistheten min. OG DER SLO DET I MEG. 

I sommerferien før jeg begynte på ungdomsskolen. Natt til 12juli.  Jeg var 12 år,nesten 13 år. Og jeg brukte å sitte opp og høre på nattønske som gikk på radioen ved midtnatt. Men jeg begynte også å høre lyder ute, motordur. Jeg brydde meg ikke med det same, men nysgjerrigheten min vokste og til slutt måtte jeg ut og sjekke. Jeg har soverommet mitt i kjeller, men jeg kunne klatre ut vindutet og rett ut på plenen. Og la meg fortelle hvordan huset vårt er, jeg og storebroren min hadde soverommet i kjelleren, farfar og farmor hadde første etasjen og foreldra mine og mine 2 småsøskene mine hadde andre etasjen. Men tilbake til hendelsen. Jeg gikk ut på plenen i fra soveromsvinduet mitt og gikk rundt huset etter lyden. Og der ser jeg helikopter. AMBULANSE-HELIKOPTER på jordet til naboen. Og jeg sprang tilbake til til soveromsvinduet mitt og sprang rett opp 2 etasjer for å høre hva er det som skjer. Mamma fortalte at farfaren min vart dårlig og ca 15 minutter etter de hadde ringt etter ambulanse så hadde han blitt verre. Han hadde fått epelepsi-anfall som var forårsaket av svulst i hjernen som hadde spredt seg i fra en fløflekk som han hadde i nakken. Og jeg sto i trappa og så på når de bærte farfaren min på båren. Han så helt elendig ut og jeg har aldri sett han så dårlig som han var i det øyeblikket. Farfaren min har alltid skjult at han var syke, men han ville ikke at vi barnebarna skulle se det. Og når han lå på båren og han fikk øyekontakt med han. Jeg glemmer ikke det blikket. I dette øyeblikket har jeg gravd opp og lest ansiktsuttrykkene og blikk-kontakten som han gav meg, som faktisk har gitt meg langvarig angst eller fobi for øyekontakt. Jeg kunne lese på ansiktuttrykket at farfaren min vart samtidig forbannet på seg selv og lei seg på same tid, han vart ydmykt for JEG SKULLE IKKE HA STÅTT I TRAPPA OG SETT HVOR DÅRLIG HAN VAR I DET ØYEBLIKKET. Jeg så at han skammet seg for at han ikke klarte å skjule sykdommen sin denne gangen for meg. Farfaren min gikk bort 7 august 2006. Og jeg nektet å tru på at han var død og at han ikke var med oss i denne verden med oss mer. Og dette nektet jeg helt frem til begravelsen, og jeg var frem på kirkegolvet og det var jeg som la rosene på kista. Og da brast det for meg. Jeg innså at han virkelig var død og ikke levende for oss og meg mer. Det var første gangen jeg faktisk gren i kirka. Jeg har slitt i flere år etterpå at han var vekk. Og jeg satt på gravplassen på nyttårsaften 2014 att med gravsteinen hans den siste timen av 2014. Da var det lenge siden jeg hadde besøkt graven hans. 

Og nå når jeg prøver og ha øyekontakt med folk, så klare jeg ikke å holde på dette for jeg blir veldig ubehagelig i kroppen og nesten kvalme når jeg prøve så hardt jeg kan. Og jeg føler av og til at kroppen bare presset seg sammen, og spesielt rundt hele brystkassen. Men dette er noe som jeg utfordrer meg selv hverdag, der jeg presser meg til det i mot min egen vilje. Og jeg har hørt i fra mange at de opplever ikke så mye øyekontakt med de, der i disse tilfeller har jeg ikke snakket om dette med min angst for øyekontakt og hva og hvorfor jeg sliter med det. Og nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe med det. JEG SKAL FORTELLE OM DETTE TIL DE RUNDT MEG, AV VENNER OG KOLLEGAER.

Jeg skal bli flinkere og bryter vekk mine utfordringer i hverdagen. Det er vanskelig, men det går fremover. 

See yea ~ <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits